Politisk haiku

train bomb

parts of him watch

parts of him burn

…
Et eksempel på at haiku ikke bare trenger å handle om månen som speiler seg i vannet.

(fra World Haiku Review)

Zeitgeist

Dagens tilfeldig bilde, googlet etter egen sinnsstemning akkurat nå.

Filosofisk ferniss

Som så mange andre leste jeg Zen and the art of motorcycle maintenance av Robert M. Pirsig en gang mens jeg fortsatt var i begynnelsen av 20-årene, i en periode hvor jeg forøvrig var totalt oppslukt av Axel Jensen og hans store iscenesettelsesprosjekt som mystisk-romantisk forfattersjel. Forholdet mitt til Axel Jensen har kjølnet betraktelig siden den gang, og da jeg hørte hans (og Leonard Cohens) muse Marianne fortelle om deres liv sammen på Hydra (P2 i fjor var det vel), begynte det virkelig å demre for meg hvilken sleip sjarlatan AJ egentlig må ha vært. Fengslende og gode bøker skrev han, det skal han ha, men som person var han nok også en genuin drittsekk (digresjon: kanskje det kunne være et prosjekt for Mykle-dødaren Anders Heger å gå løs på Axel Jensen-mytologien som trollbandt meg og som fortsatt trollbinder mange (digresjon II: rett skal være rett, AJ hadde humor og selvironi og tok også oppgjør med fortiden sin ved flere anledninger senere i livet)).

Nok om Axel Jensen, det var egentlig Pirsig jeg hadde tenkt å skrive om. Men hvis vi tar utgangspunkt i Axel Jensens flørting med mystikken, så finner vi noe av det diametralt motsatte hos Pirsig. Han er en oppriktig, bråintelligent, naiv og analytisk fyr som til slutt går seg vill i sine egne tanker, men før det skjer har han skjønt en hel del. Han går en lang omvei før han ender opp med en slags krysning av zen og 4H-mottoet om klart hode, varmt hjerte, flinke hender og en god helse.

Eller hva skal man si om følgende sitat?

“The place to improve the world is first in one’s own heart and head and hands.”

Jeg leste boka hans igjen for noen år siden, og den hadde holdt seg bemerkelsesverdig godt, i motsetning til mye annet. Det er noe bondsk over Pirsig, noe litt strengt og selvplagende, overspent og pietistisk. Med skam må jeg altså meddele at jeg har de samme vibbene i meg, og det er forsåvidt greit å måtte erkjenne, for den slags masochisme kan man som kjent kanalisere inn i et åtte til fire-skjema for så å skeie ut med alkohol og andre eksesser som måtte bygge seg opp når man har plagd seg selv nok. Og denne dobbeltheten finner vi igjen hos Pirsig, som er så streng mot seg selv at han ender opp på psykiatrisk avdeling, men som skjønner hvordan han skal finne balansen når han så finner seg dame (metafysikken redusert til biologi), og det har han skrevet om i den ikke fullt så vellykkede Lila. Det er altså et klassisk mønster vi aner under den filosofiske glasuren, og det handler som alltid om å rote rundt i tåka til man endelig finner litt kjærlighet, og så faller man til ro.

Gummo

Jeg har blitt nysgjerrig på Harmony Korine etter å ha sett noen andre filmer han har vært borti, bl. a. Dogme-bidraget hans, Julian Donkey-boy, forøvrig med en fantastisk Werner Herzog i en av hovedrollene. Ken Park var interessant og han har vel også muligens vært med i en Kids- eller en Bully-produksjon så vidt jeg kan huske.

Fellesnevneren er dysfunksjonelle tenåringer. Siden jeg så Farvel Falkenberg for noen dager siden, var jeg allerede litt i den modusen da jeg så Gummo, og selv om det er en fin film Harmony Korine har lagd blir det litt for mye retardert white trash. Det er som om det er slam hele veien ned, som om det ikke finnes noen bunn noe sted.

Jeg savner poesien fra Falkenberg. I Xenia, Ohio er alt bare helt jævlig. Det er virkelig hard fuckin’ core, og svensk sosialdemokrati blir bare liksomdestruktivt i forhold. Gitarrmongot er en annen svensk film som ligner, og den er også vakker og idyllisk sammenlignet med Gummo.

Uansett ligger det et stort forløsende potensiale i denne typen filmer. Det er som om noe løsner i meg når jeg ser disse filmene. Som når en gjeng fulle hobos smæsjer en stol i Gummo, den aggresjonen som er så gjenkjennelig fra eget tenåringshærverk, gleden ved å ramponere ting, denne symbolske volden som bare var deilig å utøve. Ungdomsgjengen i Gitarrmongot som kaster sykler på sjøen, som hopper på en sykkel til den er bøyd i alle mulige vinkler mens de roper: “dø, jævla sykkelfitte!”, så uskyldig og samtidig så deilig.

Jeg er glad for at jeg fortsatt har noen filmer usett i denne sjangeren. Jeg var liksom ikke interessert på 90-tallet, og så verken Slacker, Clerks eller Kids. Det er godt å vite at jeg har noe å glede meg til, selv om dette er en type filmer som må spes ut. Mektig å fordøye, men kriblende god nostalgi.

Farväl Falkenberg

Å gud, gud, gud. Hvilken film.

Hva er det med denne filmen som treffer meg så sterkt, og som har truffet så mange andre mennesker der det er aller sårest, aller mest vemodig, nostalgisk, sentimentalt?

Hva er det som skaper et slikt trykk i brystet mitt, som om hjertet vokser og sprenger seg større?

Hva er det som får meg til å tenke på den i flere dager, som gir meg en klump i halsen bare jeg gjenskaper de indre bildene igjen, i mitt hode?

Jeg vet det nok. Jeg vet hva det er. Men jeg kan ikke uttrykke det i ord, annet enn som klisjeer. Jeg får skrive ned noen av klisjeene:

Jeg har nok fortsatt mye av David i meg (David er en av hovedpersonene i filmen, voice-overen og han du ser ryggen på over). Det er veldig mye David i meg. Og så er det en lengsel etter en drabantbybarndom som brått tok slutt da jeg fortsatt var en liten gutt. Livet på landet ble aldri like spennende.

Og savnet. Det å savne et fellesskap. Jeg har aldri hatt det denne guttegjengen hadde. Jeg er misunnelig, kjenner jeg. Jeg som hadde så mye av den destruktive kreativiteten i meg, som bare fikk utløp i små porsjoner.

Jeg har valgt å bli. Det er så mange som har gjort som David, valgt å dra. Jeg er varsom med ordene mine merker jeg. Det er så mange som velger å avslutte livet. Sånn. Ærligere. Det mørket som ligger bak et selvmord, alt det som akkumuleres gjennom alle årene – for noen blir det bare tettere og tettere, for andre letner det litt. Det kan være tilfeldigheter, et menneske som betyr noe, et nytt sted, nye tanker. Kanskje er det ikke mørkt en gang, bare tomt, kjedelig, meningsløst.

David begår et typisk eksistensielt selvmord, slik jeg ser filmen. Han er tilsynelatende fornøyd med det livet har gitt ham. Og slik et det nok for enkelte. Noen ganger er det helt OK. Også å ta sitt eget liv. Uansett hvor meningsløst det måtte føles for dem som blir igjen.

Farväl David. Det er som om jeg kjenner deg, har kjent deg, det er som jeg skriver at jeg har mye av deg i meg.

Du er noe av det virkeligste som finnes, selv om du er en fiktiv, død ung mann i en usedvanlig vakker film.

Autentisitet/Inautentisitet

Da jeg var innom kunsten for noen år siden var det min evne til å stjele som ble belønnet, min evne til å omskape eller transformere andres kunst til noe nytt som ble lagt merke til. Det føltes dypt utilfredsstillende og vondt at det skulle være slik, at jeg ikke hadde talent eller evner til å skape noe helt nytt, helt løsrevet fra alle tradisjoner. Men slik er det å være kunstner, slik må det være, og det må man også være seg bevisst, at man har en tradisjon å forholde seg til. En moralist som meg, med utopiske drømmer om egen skaperevne blir desillusjonert i et slikt miljø.

Å skrive i et vakuum

Hvordan vil teksten min bli formet av at jeg velger å publisere den på en blogg?

Sannsynligvis vil dette bli en svært smal blogg, en blogg som ikke vil interessere andre enn meg selv. Hva jeg velger å skrive om, i hvilken grad jeg opptrer personlig eller akademisk, om jeg skriver direkte fra følelseslivet mitt eller om jeg velger å omformulere, generalisere eller abstrahere vil være avgjørende for om dette er verdt å lese.

Det er virkelig ikke noe mål å bli lest, som jeg skrev i åpningsposten handler det for meg mest om å jobbe med språket og følelsene mine, og da kan det være forstyrrende med for mye støy. Og blogging er et medium forbundet med støy, så hvorfor ikke bare skrive i en dagbok? Jeg er vel et menneske, jeg trenger vel å bli sett som alle andre (om ikke annet av en tilfeldig forbipasserende internettsurfer). Et infantilt behov som jeg merker blir sterkere både hos meg og menneskene rundt meg når teknologien og mediefilteret er i ferd med å vokse sammen med det biologiske.

Jeg vil prøve å unngå den eplekjekke bloggesjargongen. Jeg har ikke noe behov for å vise at jeg er flink, jeg har bare et behov for å mestre og forstå verden. Den tabloide formen er ikke interessant annet enn som et fenomen. Den er feig og unndrar seg både ansvar og alvor.

Så gjenstår det å se om det kommer noe. Blir det stille, så blir det stille. Blir det middelmådig, så blir det det. Håpet mitt er vel at det skal dukke opp en tanke som ikke hadde dukket opp ellers.

Stalker

I kveld så jeg for første gang en film jeg egentlig burde sett for lenge siden; Andrej Tarkovskijs Stalker fra 1979.

Så hva er det jeg biter meg spesielt merke i når jeg ser denne filmen i 2007? Hva er det denne filmen forteller akkurat meg, akkurat nå?

Jeg får prøve å kutte svingene og rable ned noen naive tanker i uordnet rekkefølge.

Treenigheten utgjort av vitenskapsmannen, kunstneren/humanisten og den troende (stalkeren, jeg liker den metaforen…) skaper dynamikk og friksjon mellom hovedpersonene, og dette er fundamentalt for den filosofiske/metafysiske diskusjonen som dukker opp spesielt når de nærmer seg sonen. Men hvem har rett? Tarkovskij avslører vel sin sympati med stalkeren i sluttscenen som jeg ikke skal røpe, men som peker mot en mystisk livsholdning.

Det er de to kulturene til C.P. Snow som møtes når professoren diskuterer med forfatteren, og Tarkovskij forkaster dem begge, han peker på intuisjon og religiøs livsfølelse som veien å gå.

Ellers er det de fire grunnelementene som alltid dukker opp hos Tarkovskij, som alltid er det mye vann.

Jeg skal ikke prøve å være original og peke på Tsjernobyl som en analogi til det postapokalyptiske landskapet, det har sikkert andre gjort før, men jeg kunne ikke la være å smile litt i skjegget da jeg fikk assosiasjoner til von Triers Forbrytelsens element, spesielt i noen av åpningsscenene. Den unge von Trier har lært mye om lange, sveipende, hypnotiserende kameratagninger av Tarkovskij. Så har han også uttalt sin ærbødige respekt for mesteren.

Men tilbake til det rent subjektive – akkurat som i Offeret, Tarkovskijs siste film, er det en underliggende angst for det totale ragnarok her, en følelse av at noe truende og altutslettende når som helst kan skje. Det gir meg flashbacks fra 80-tallet og den angsten man kunne fornemme som barn og ungdom når storpolitikken kom for nær og ble for skremmende. Dette var tross alt, etter min sviktende subjektive vudering, en mer klaustrofobisk og innestengt tid enn vi lever i nå – terrorisme er som lek med kinaputter å regne sammenlignet med atomvåpenkappløpet den gang.

Og filmen snakker direkte til meg, kanskje fordi jeg har vært innom og interesserer meg for alle hovedpersonenes lidenskaper – vitenskap, tro og kunst.

Hvem liker jeg best? Hvem identifiserer jeg meg med?

Sannheten er at jeg føler sympati med alle hovedpersonene, og selv om Tarkovskij kan være irriterende religiøs i filmene sine, ligger det egentlig en varm humanisme under – jeg får lyst til å fordype meg ytterligere i kunsten, lære mer om naturen og troens vesen ved å se en slik film.

Språk, stemme

Så blir det kanskje litt skriving likevel.

Jeg som en gang trodde jeg kunne skrive. Jeg som trodde jeg behersket språket, helt til jeg skjønte at språket mitt hadde slått knute på seg, det var ikke noen sammenheng lenger i det jeg skrev, alt kom hulter til bulter og jeg endte opp med å knote rundt for meg selv, og det kommer jeg til å fortsette å gjøre, men nå vil jeg slippe mer av språket mitt ut. Se om det fortsatt finnes noen rester der inne et sted, noen brokker jeg kan pusle sammen til en slags egen stemme.

Ut gjennom fingrene, det er det minste jeg kan gjøre for meg selv.