Stalker

I kveld så jeg for første gang en film jeg egentlig burde sett for lenge siden; Andrej Tarkovskijs Stalker fra 1979.

Så hva er det jeg biter meg spesielt merke i når jeg ser denne filmen i 2007? Hva er det denne filmen forteller akkurat meg, akkurat nå?

Jeg får prøve å kutte svingene og rable ned noen naive tanker i uordnet rekkefølge.

Treenigheten utgjort av vitenskapsmannen, kunstneren/humanisten og den troende (stalkeren, jeg liker den metaforen…) skaper dynamikk og friksjon mellom hovedpersonene, og dette er fundamentalt for den filosofiske/metafysiske diskusjonen som dukker opp spesielt når de nærmer seg sonen. Men hvem har rett? Tarkovskij avslører vel sin sympati med stalkeren i sluttscenen som jeg ikke skal røpe, men som peker mot en mystisk livsholdning.

Det er de to kulturene til C.P. Snow som møtes når professoren diskuterer med forfatteren, og Tarkovskij forkaster dem begge, han peker på intuisjon og religiøs livsfølelse som veien å gå.

Ellers er det de fire grunnelementene som alltid dukker opp hos Tarkovskij, som alltid er det mye vann.

Jeg skal ikke prøve å være original og peke på Tsjernobyl som en analogi til det postapokalyptiske landskapet, det har sikkert andre gjort før, men jeg kunne ikke la være å smile litt i skjegget da jeg fikk assosiasjoner til von Triers Forbrytelsens element, spesielt i noen av åpningsscenene. Den unge von Trier har lært mye om lange, sveipende, hypnotiserende kameratagninger av Tarkovskij. Så har han også uttalt sin ærbødige respekt for mesteren.

Men tilbake til det rent subjektive – akkurat som i Offeret, Tarkovskijs siste film, er det en underliggende angst for det totale ragnarok her, en følelse av at noe truende og altutslettende når som helst kan skje. Det gir meg flashbacks fra 80-tallet og den angsten man kunne fornemme som barn og ungdom når storpolitikken kom for nær og ble for skremmende. Dette var tross alt, etter min sviktende subjektive vudering, en mer klaustrofobisk og innestengt tid enn vi lever i nå – terrorisme er som lek med kinaputter å regne sammenlignet med atomvåpenkappløpet den gang.

Og filmen snakker direkte til meg, kanskje fordi jeg har vært innom og interesserer meg for alle hovedpersonenes lidenskaper – vitenskap, tro og kunst.

Hvem liker jeg best? Hvem identifiserer jeg meg med?

Sannheten er at jeg føler sympati med alle hovedpersonene, og selv om Tarkovskij kan være irriterende religiøs i filmene sine, ligger det egentlig en varm humanisme under – jeg får lyst til å fordype meg ytterligere i kunsten, lære mer om naturen og troens vesen ved å se en slik film.