Å gud, gud, gud. Hvilken film.
Hva er det med denne filmen som treffer meg så sterkt, og som har truffet så mange andre mennesker der det er aller sårest, aller mest vemodig, nostalgisk, sentimentalt?
Hva er det som skaper et slikt trykk i brystet mitt, som om hjertet vokser og sprenger seg større?
Hva er det som får meg til å tenke på den i flere dager, som gir meg en klump i halsen bare jeg gjenskaper de indre bildene igjen, i mitt hode?
Jeg vet det nok. Jeg vet hva det er. Men jeg kan ikke uttrykke det i ord, annet enn som klisjeer. Jeg får skrive ned noen av klisjeene:
Jeg har nok fortsatt mye av David i meg (David er en av hovedpersonene i filmen, voice-overen og han du ser ryggen på over). Det er veldig mye David i meg. Og så er det en lengsel etter en drabantbybarndom som brått tok slutt da jeg fortsatt var en liten gutt. Livet på landet ble aldri like spennende.
Og savnet. Det å savne et fellesskap. Jeg har aldri hatt det denne guttegjengen hadde. Jeg er misunnelig, kjenner jeg. Jeg som hadde så mye av den destruktive kreativiteten i meg, som bare fikk utløp i små porsjoner.
Jeg har valgt å bli. Det er så mange som har gjort som David, valgt å dra. Jeg er varsom med ordene mine merker jeg. Det er så mange som velger å avslutte livet. Sånn. Ærligere. Det mørket som ligger bak et selvmord, alt det som akkumuleres gjennom alle årene – for noen blir det bare tettere og tettere, for andre letner det litt. Det kan være tilfeldigheter, et menneske som betyr noe, et nytt sted, nye tanker. Kanskje er det ikke mørkt en gang, bare tomt, kjedelig, meningsløst.
David begår et typisk eksistensielt selvmord, slik jeg ser filmen. Han er tilsynelatende fornøyd med det livet har gitt ham. Og slik et det nok for enkelte. Noen ganger er det helt OK. Også å ta sitt eget liv. Uansett hvor meningsløst det måtte føles for dem som blir igjen.
Farväl David. Det er som om jeg kjenner deg, har kjent deg, det er som jeg skriver at jeg har mye av deg i meg.
Du er noe av det virkeligste som finnes, selv om du er en fiktiv, død ung mann i en usedvanlig vakker film.
