Jeg har blitt nysgjerrig på Harmony Korine etter å ha sett noen andre filmer han har vært borti, bl. a. Dogme-bidraget hans, Julian Donkey-boy, forøvrig med en fantastisk Werner Herzog i en av hovedrollene. Ken Park var interessant og han har vel også muligens vært med i en Kids- eller en Bully-produksjon så vidt jeg kan huske.
Fellesnevneren er dysfunksjonelle tenåringer. Siden jeg så Farvel Falkenberg for noen dager siden, var jeg allerede litt i den modusen da jeg så Gummo, og selv om det er en fin film Harmony Korine har lagd blir det litt for mye retardert white trash. Det er som om det er slam hele veien ned, som om det ikke finnes noen bunn noe sted.
Jeg savner poesien fra Falkenberg. I Xenia, Ohio er alt bare helt jævlig. Det er virkelig hard fuckin’ core, og svensk sosialdemokrati blir bare liksomdestruktivt i forhold. Gitarrmongot er en annen svensk film som ligner, og den er også vakker og idyllisk sammenlignet med Gummo.
Uansett ligger det et stort forløsende potensiale i denne typen filmer. Det er som om noe løsner i meg når jeg ser disse filmene. Som når en gjeng fulle hobos smæsjer en stol i Gummo, den aggresjonen som er så gjenkjennelig fra eget tenåringshærverk, gleden ved å ramponere ting, denne symbolske volden som bare var deilig å utøve. Ungdomsgjengen i Gitarrmongot som kaster sykler på sjøen, som hopper på en sykkel til den er bøyd i alle mulige vinkler mens de roper: “dø, jævla sykkelfitte!”, så uskyldig og samtidig så deilig.
Jeg er glad for at jeg fortsatt har noen filmer usett i denne sjangeren. Jeg var liksom ikke interessert på 90-tallet, og så verken Slacker, Clerks eller Kids. Det er godt å vite at jeg har noe å glede meg til, selv om dette er en type filmer som må spes ut. Mektig å fordøye, men kriblende god nostalgi.
