Som så mange andre leste jeg Zen and the art of motorcycle maintenance av Robert M. Pirsig en gang mens jeg fortsatt var i begynnelsen av 20-årene, i en periode hvor jeg forøvrig var totalt oppslukt av Axel Jensen og hans store iscenesettelsesprosjekt som mystisk-romantisk forfattersjel. Forholdet mitt til Axel Jensen har kjølnet betraktelig siden den gang, og da jeg hørte hans (og Leonard Cohens) muse Marianne fortelle om deres liv sammen på Hydra (P2 i fjor var det vel), begynte det virkelig å demre for meg hvilken sleip sjarlatan AJ egentlig må ha vært. Fengslende og gode bøker skrev han, det skal han ha, men som person var han nok også en genuin drittsekk (digresjon: kanskje det kunne være et prosjekt for Mykle-dødaren Anders Heger å gå løs på Axel Jensen-mytologien som trollbandt meg og som fortsatt trollbinder mange (digresjon II: rett skal være rett, AJ hadde humor og selvironi og tok også oppgjør med fortiden sin ved flere anledninger senere i livet)).
Nok om Axel Jensen, det var egentlig Pirsig jeg hadde tenkt å skrive om. Men hvis vi tar utgangspunkt i Axel Jensens flørting med mystikken, så finner vi noe av det diametralt motsatte hos Pirsig. Han er en oppriktig, bråintelligent, naiv og analytisk fyr som til slutt går seg vill i sine egne tanker, men før det skjer har han skjønt en hel del. Han går en lang omvei før han ender opp med en slags krysning av zen og 4H-mottoet om klart hode, varmt hjerte, flinke hender og en god helse.
Eller hva skal man si om følgende sitat?
“The place to improve the world is first in one’s own heart and head and hands.”
Jeg leste boka hans igjen for noen år siden, og den hadde holdt seg bemerkelsesverdig godt, i motsetning til mye annet. Det er noe bondsk over Pirsig, noe litt strengt og selvplagende, overspent og pietistisk. Med skam må jeg altså meddele at jeg har de samme vibbene i meg, og det er forsåvidt greit å måtte erkjenne, for den slags masochisme kan man som kjent kanalisere inn i et åtte til fire-skjema for så å skeie ut med alkohol og andre eksesser som måtte bygge seg opp når man har plagd seg selv nok. Og denne dobbeltheten finner vi igjen hos Pirsig, som er så streng mot seg selv at han ender opp på psykiatrisk avdeling, men som skjønner hvordan han skal finne balansen når han så finner seg dame (metafysikken redusert til biologi), og det har han skrevet om i den ikke fullt så vellykkede Lila. Det er altså et klassisk mønster vi aner under den filosofiske glasuren, og det handler som alltid om å rote rundt i tåka til man endelig finner litt kjærlighet, og så faller man til ro.
